fredag 2. mars 2018

Jona 2

Denne gangen har jeg lyst til å starte med slutten på dagens kapittel

  11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på land.

Jeg ble så overrasket over verset, for teksten over var en takkebønn - så jeg trodde Gud allerede hadde fridd Jona ut. Men Jona ber og takker i tro - og DA hendte det.

Jeg går tilbake til starten av bønnen og siterer;
Herren sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter.  2 Jona bad til Herren sin Gud fra fiskens buk.  3 Han sa:
        Jeg kalte på Herren i min nød,
        og han bønnhørte meg.
        Jeg ropte fra dødsrikets dyp,
        og du hørte min røst.


En troens bønn. Jeg klarer ikke helt å glemme at dette er samme mann som rømte fra Gud og absolutt ikke ville gjøre det Gud sa.... men nå er han ikke bare angrende og redd, nei han kjenner til og med en lengsel. 
 5 Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra deg.
        Skal jeg aldri mer få se ditt hellige tempel?


Jona avslutter bønnen, som han ber inne i fiskens buk, slik;
 10 Men jeg vil ofre til deg med takkesang.
        Det jeg har lovt, vil jeg holde.
        Frelsen kommer fra Herren.


Jona hadde ikke gitt opp. Han visste hvem han trodde på. En barmhjertig og nådig Gud.

Det er så fort gjort å føle at man må gjøre seg fortjent til Guds nåde. Men det hadde ikke hett NÅDE om man måtte gjøre seg fortjent til det! 

Herre, takk for din nåde! Takk for at du ER uendelig mye mer enn jeg ser og forstår. Takk for at jeg får være ditt barn, og leve i din nærhet. Av bare nåde.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar