5.Mos 32

I dagens kapittel begynner Moses å synge, og starten er god. Jeg tenkte et øyeblikk at Moses nå vendte seg mot Gud og la alt dette tunge bak seg. For det har jo vært en lang og tung tale (i mine øyne...)

Lytt, du himmel, jeg vil tale,
          la jorden høre ordet fra min munn!
          
     2 La min lære risle som regn,
          min tale dryppe som dugg,
          som regnskurer på grønne enger,
          som regndråper over alt som gror.
          
     3 Herrens navn vil jeg forkynne,
          gi vår Gud ære!
          
     4 Klippen, fullkomment er hans verk,
          for hans veier er alltid de rette.
          En trofast Gud, uten svik,
          rettferdig og rettskaffen er han.

Ord som gir liv - det var hele intensjonen til Moses. Og han får ikke advart nok om hvor viktig det er. Resten av kapitlet er nettopp det - en advarsel... Han ramser opp mye som gikk galt, og hvilke konsekvenser det fikk, og vil få. Men han forteller ikke bare om en Gud som straffer og hevner. Han forteller også om en Gud som bryr seg.

  36 Men Herren vil skaffe sitt folk rett
          og ha medfølelse med sine tjenere,
          for han ser at deres makt er borte,
          det er ute med både fange og fri.

Jeg ser for meg Moses, der han synger ut denne sangen, med alle sine følelser på både godt og vondt. Det har vært en lang og tøff reise for ham, det må jeg si. 

Kjenner jeg blir stille. Hvilken reise har jeg gjort gjennom livet? Hvordan ser veien videre ut?

Refleksjoner fra 2021 her