2.Krøn 26

Det er ikke lett å stå alene. Vi trenger alle noen å stå sammen med, noen å se opp til, noen som styrker og oppmuntrer. Det får vi igjen høre i dagens kapittel.

 5 Han (kong Ussia) søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som skjønte seg på syner fra Gud; og så lenge han søkte Herren, lot Gud alt lykkes for ham.

Det er bare et par kapitler siden vi leste det samme om en annen konge (2.Krøn 24;2)

Når denne sterke støtten forsvant, så greide de ikke å bli stående... 
Det er trist å lese, samtidig som det er en vekker. Vi trenger alenetid, men å stå helt alene er ingen styrke. Vi trenger hverandre.

Kong Ussia var heldig å ha denne styrken i mange år. Over 50 faktisk. Å han ble sterkere og sterkere. 

 15 I Jerusalem fikk han laget kunstferdig uttenkte krigsmaskiner, som skulle stå på tårnene og hjørnene av muren og brukes til å skyte ut piler og store steiner. Kongens ry nådde vidt omkring; for han fikk hjelp på underfull vis, så hans makt ble stor.

Men så skjer det to ting... jeg antar at det er nå han mister sin sterke støtte (kapitlet åpnet jo med "så lenge Sakarja levde") Det andre som skjer er at kongen blir hovmodig (hvem trenger støtte liksom, kongen trenger da ingen..?.) Kongen må brått bøte for sitt hovmod (v.16 og 19)


Herre, i dag vil jeg takke for menigheten. Takk for at du gjorde det slik at vi kunne holde sammen! Ett legeme, hvor du er hodet. Lemmer som trenger hverandre. Jeg ber spesielt for våre ledere. Styrk dem og velsigne dem. La dem får kjenne og merke at de ikke står alene!