Heb 6

Dagens kapittel ble først godt for meg, for så å bli vanskelig.... men så kjenner jeg at jeg kan legge alt i Guds igjen. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Det startet med denne gleden;
 4 Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd,  5 har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter

Spennende, ikke sant? Men så hang dette verset sammen med dette;

6 og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott.

Jeg har venner og familie som en gang trodde, men som i dag ikke tror. Så ordene traff vondt egentlig.

Men så ble jeg minnet om to ting. Det ene er "Hadde de virkelig fått smake og kjenne hvem Gud er?" Jeg tror ikke det. De trenger fortsatt en sterk berøring. Få kjenne og smake. 
En annen ting jeg ble minnet på, var Jesu egne ord om den fortapte sønn. Han var først barn av Gud, og levde i hans hus. Så tok han et valg og gikk. Men han tok et nytt valg, og kom tilbake. Og Guds armer var åpne.

Tok Paulus feil? Nei, jeg tror ikke det. Men om jeg skulle ordlagt meg på en annen måte, ville jeg sagt at dersom de virkelig fikk smake det Paulus først beskrev her, så ville det vært umulig å gå fra det....? Når de likevel gjør det, så tar de et reelt valg. De vet hva de velger bort...

En annen ting jeg kom på, var dette ordet fra Matt 19;
 25 Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» 26 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

Uansett vil ikke min bekymring legge noen ting til, eller trekke noe i fra. La oss fortsette å be for de som ikke tror, også for de som en gang trodde. 

I v.11 og 12 forklarer Paulus at han skrev dette for å inspirere til å holde fast ved det de har fått. Ikke gi det fra seg. 

Til slutt skriver Paulus om Guds trofasthet og gode løfter.

Min bønn i dag er "Måtte jeg alltid ta vare på det jeg har fått, og måtte jeg vokse videre i deg Gud!"