2.Krøn 12

Det er en trist start på dagens kapittel. Kong Rehabam som etter å ha mistet nesten hele kongeriket (satt igjen med Juda) han satset da på Gud. Og den lille resten ble sterk. Men så leser vi;

Da Rehabeams kongedømme var sikret og hans makt var blitt sterk, forlot han Herrens lov, og hele Israel med ham. 

Kanskje han trodde han hadde klart alt dette alene, og ble "høy på pæra"...? 

Konsekvensen kom, og kongen fikk merke hva som manglet når han satset på "egen kraft". Da kongen og folket oppdaget dette, vendte de seg igjen til Gud. Og Gud bønnhørte dem. 

«Siden de ydmyker seg, vil jeg ikke utrydde dem. Snart skal jeg fri dem ut. Jeg skal ikke utøse min harme over Jerusalem gjennom Sjisjak.  8 Men de skal bli tjenere for ham, og da skal de få kjenne forskjellen på å tjene meg og å tjene fremmede kongeriker.»
Ja, de måtte likevel ta konsekvensen og smake forskjellen... 


12 Fordi Rehabeam ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham. Han ville ikke helt gjøre ende på ham. Det fantes tross alt noe godt i Juda.  
14 Rehabeam gjorde det som var ondt; for han la ikke sitt hjerte i å søke Herren.

Han var bare halvhjertet...rett og slett. Gud ønsker at vi skal være helhjertede, både overfor Gud og for mennesker. Det sier også Jesus når han svarer på hva det største budet er;

 37 Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første budet. 39 Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. (Matt.22)

Refleksjoner fra 2021 her