Dagens kapittel forteller om Gud som ble menneske for vår skyld - og hvorfor han ble det (v,14-15)
10 For Gud som er alle tings grunn og opphav, ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la høvdingen som leder dem til frelsen, nå fullendelsen gjennom lidelser. 11 Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre. 12 Han sier:
Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre
og lovsynge deg i menigheten.
Videre beskrives det hvorfor Jesus måtte bli menneske som oss, og at han etter å ha blitt prøver i alt, nå virkelig kan hjelpe oss.
Tenk at Gud steg ned og ble som oss, for å frelse oss. En frelse som starter nå, men som når sitt høydepunkt i himmelen.
I mange år ville jeg ikke en gang tenke på det... men i dag, når jeg ser hvordan vår verden egentlig er, så er det ikke så vanskelig å tro på at himmelen blir høydepunktet.
Kjære Gud - takk for at du allerede nå ER her, og at du vil føre oss hjem til Deg.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar