5.Mos 5

Dagens kapittel forteller om da Gud talte til folket og ga dem de ti bud. De hører Gud tale, og blir redde for å dø. Å frykte Gud var virkelig en blanding av å være redd, og se opp til. (v.23-27)

Det er ofte vi hører budskapet "Frykt ikke". Men her får de ikke denne oppmuntringen. I stede bekrefter Gud deres frykt. 

  28 Da Herren hørte de ord dere talte til meg, sa han til meg: «Jeg har hørt hva dette folket sa til deg. De har rett i alt de sier. 29 Bare de vil ha det samme sinnelag, så de frykter meg og holder alle mine bud så lenge de lever! Da vil det alltid gå godt for dem og deres barn.

Jeg kunne ikke helt forstå det. Men så var det som om DHÅ gjorde meg oppmerksom på hva grunnen var. Det handlet ikke først og fremst om at de skulle være redde for Gud - det handlet om å leve rett. Gud visste at disse reglene ville gjøre dem godt. 

Visst var det mange regler. Men Jesus klarte å summere dem alle ved å kalle dem KJÆRLIGHET. "Du skal elske Herren din Gud, og din neste som deg selv" (Matt 22;38)

Jeg har likevel et spørsmål.... går det virkelig an å blande frykt og kjærlighet? Jeg tror ikke det. Det kan selvsagt være noe jeg ikke ser eller forstår her. Men jeg har i alle fall erfart den store forskjellen det er på "Krav fra en du er redd" kontra "oppfordring fra en du er glad i" 

Det ble noe helt annet når Jesus kom. Da sendte også Gud et budskap over hele jorden "Frykt ikke, i dag er det født dere en frelser" (Luk.2) Da fikk vi også høre "For så høyt har Gud elsket" (Joh.3;19)

Refleksjoner fra 2021 her