Dagens kapittel er et sterkt kapittel. De innvier templet ved å ofre og tilbe, og Gud svarer helt synlig foran dem. Tenk om Gud hadde svart SÅ tydelig i vår kirke. Det var en skremmende tanke egentlig, men så ser jeg at svaret likevel fylte dem med glede.
Da Salomo hadde endt sin bønn, fór det ild ned fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset. 2 Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus fordi det var fylt av Herrens herlighet. 3 Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilbad og priste Herren, fordi han er god og hans miskunn varer evig.
Når Gud taler videre med Salomo, så lover han ikke "evig lykke". Han forteller at vanskeligheter vil komme, men han gir samtidig løfte om at den som vender om til Gud, vil han bønnhøre.
15 Nå vil jeg ikke lukke øynene, men lytte til hver bønn som stiger opp fra dette sted.
Kapitlet avslutter med å minne om at løftet også har et krav...
Det er sant at frelsen er av NÅDE, men den kommer jo ikke av seg selv. Jeg må vende om og ta imot den. Og leve i den.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar