2.Krøn 5

Det er en stor dag som beskrives i dagens kapittel - en festdag. Templet er endelig ferdig, og nå skal paktkisten fraktes opp til templet og inn i det aller helligste. I paktkisten fantes bare de to stentavlene med Guds bud på (v.10) Hellige Guds Ord :-D

 6 Kong Salomo stod foran kisten sammen med hele Israels menighet som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem

 11 Så gikk prestene ut av helligdommen. Alle prestene som var der, hadde helliget seg, uansett hvilket skift de hørte til. 12 Alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun og deres sønner og brødre stod der på østsiden av alteret, kledd i lin, med cymbler, harper og lyrer, og sammen med dem hundre og tjue prester som blåste i trompeter. 13 Med ett stemte trompetblåserne og sangerne i, alle som én, til Herrens lov og pris. Til lyden av trompeter, cymbler og andre musikkinstrumenter priste de Herren fordi han er god, og hans miskunn varer evig. Da ble templet, Herrens hus, fylt av en sky. 14 Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.

Snakk om fest!  Men jeg kjenner også ærefrykt - et ord jeg ikke bruker mye... Hvordan ville min reaksjon og mottagelse være, dersom vår kirke ble fylt til randen med akkurat denne kraften? Jeg vet at Guds kraft er der, men slik som her? Virkelig håndpåtagelig?
Det ville nok vært en skrekkblandet fryd - ærefrykt :-D

Gud, du er min Far, du er også den Hellige, Allmektige!