5.Mos 1

I dagens kapittel holder Moses en tale for folket. Det har gått 40 år, og det er like før de skal innta løfteslandet. Landet de egentlig skulle hatt for lenge siden, men den sjansen mistet de den gangen. Moses forteller om det som hendte da (fra vers 19) 

Det er en trist del av historien. De ble motløse av det de så, og trodde ikke på det de hørte (Guds løfte) Når de oppdager hva de mistet pga manglende tro, så prøver de likevel - men da var det for sent. "Gud hørte ikke deres bønn" stod det i v.45" Gjorde nesten vondt å lese. Jeg tror han hørte, men han svarte ikke etter deres forventninger. 

Jeg kan forstå deres reaksjon og fortvilelse. Gud sa de skulle innta landet, men de turte ikke. Derfor måtte de gå tilbake til ørkenen sa Gud. Når de likevel prøvde å innta landet, så var det jo noe Gud en gang hadde sagt de skulle gjøre.... Likevel var det ikke rett. Det var ikke lenger "rett tid" og de var heller ikke klare til å gjøre det. Hjerteinnstilling og holdning. 


 23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
        prøv meg og kjenn mine tanker.
    24 Se om jeg er på den onde vei,
        og led meg på evighetens vei. 
(Fra salme 139)

Kanskje en skremmende bønn?
Men vi ber den til vårt livs Gud - en Gud som vil vårt beste. Samme salme sier også;
 5 Bakfra og forfra omgir du meg,
        du har lagt din hånd på meg.
     6 Det er for underfullt til å skjønne,
        det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Refleksjoner fra 2020 her