tirsdag 27. juni 2017

Luk 15

Dagens kapittel er ett av de vakreste og sterkeste kapitlene i bibelen syntes jeg. Også ett av de mest kjente. Jesus forteller lignelser om hvem Gud er, hvem han selv er - en god Gud som søker, leter og lengter etter den som er fortapt.

Først hører vi lignelsen om sauen som hadde forvillet seg bort og ikke fant veien hjem. Den gode hyrden (Gud) gikk selv ut og lette etter den, og fant den.

Så får vi høre om mynten som ble borte, hvor eieren (Gud) leter og finner den. 

Og til slutt historien om den fortapte sønn, der sønnen tar et valg om å vende bort - og roter seg helt bort. Far leter ikke her, for sønnen har jo valgt. Heldigvis tar sønnen et nytt valg og vender hjem - ribbet for alt, og med bare skammen igjen. Men hva gjør den lengtende pappaen (Gud)? Tar imot sønnen med åpne, kjærlige armer.

Det som gjør disse historiene ekstra sterke, er at det er Jesus som forteller dem. Det gjør den så troverdige og sanne!! Det er jo Gud selv som forteller hvem han er. Historiene ble understreket med disse ordene; "Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse"

Denne gangen har jeg valgt å avslutte med det kapitlet starter med, rett og slett fordi det er noe vi virkelig trenger å tenke på;
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.  2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»  3 Da fortalte han dem denne lignelsen:  (Måtte ta med den siste delen, for å fortelle hvilken setting Jesus fortalte lignelsene i)

Jeg håper kirken er mer åpen og mottagelig i dag - slik Jesus var her. Det er så fort gjort å bli et tempel for fariseere - de perfekte som vet hvordan alt skal være, og som får det til.... Kirken Jesus hadde rundt seg, var "tollere og syndere", de som ikke fikk det til. De som virkelig trengte Gud. Han var åpen og mottagelig, ikke fordømmende.

Herre, hjelp meg i møte med andre. Hjelp meg å våge å innrømme feil og nederlag når det trengs. Og enda mer, være mottagelig og overbærende og hjelpende overfor andre med feil og mangler. Det er en del av det å være menneske. Herre, du møtte dem og hjalp dem. Ga dem liv og håp, og frelse. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar