2.Tim 4

Det er en veldig menneskelig Paulus vi møter i dagens kapittel. Han ga virkelig alt for å forkynne evangeliet, og enkelt var det ikke! Han møtte mye motgang også, både fysisk og psykisk. 

Problemet Paulus tar opp først her, hørte jeg allerede som barn. Må innrømme at det ikke er blant de gode minnene.... for ordene kan misbrukes. 

 2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!  3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 

Jeg husker hvordan ordene ble brukt om vi ikke lenger trodde på alle de menneskelige bud og regler vi hadde den gang. Og de var det mange av! 
Ordene er likevel verdt å grunne på i blant, for å kjenne etter hvor jeg selv står står. Reflektere over valg jeg tar, og hva jeg tror på. 


I slutten av kapitlet møter vi en Paulus som virkelig kjenner det røyner på av den menneskelige støtten.... Så alene han må ha følt seg! Ikke bare fordi flere sviktet ham. Nei, han sendte folk i fra seg også, fordi han tenkte på andre som enda ikke hadde fått høre evangeliet. Paulus var virkelig en som tenkte på andre først!

Men Gud selv var alltid ved Paulus side. Paulus styrke og håp.

17 Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap. 18 Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen. 

Paulus kjenner seg likevel alene her han skriver, og håper inderlig at Timoteus kan komme til ham (v.9) så fort som mulig :) Vi trenger hverandre. Det er ikke godt å stå alene. Jeg er takknemlig for de jeg har rundt meg, av både familie, venner, menighet og kolleger. Jeg er velsignet.

Herre, i dag ber jeg for de ensomme, som kjenner seg alene. Jeg ber om at noen rundt dem må se dem, og hjelpe dem!