Salme 77

Kjenner jeg blir rørt langt inn i hjertet av dagens salme. Salmisten roper ut sin fortvilelse, og det er som om han bygger seg selv opp ved å minnes det gode Gud har gjort. Jeg tror Den Hellige Ånd vil veilede oss og hjelpe oss akkurat slik, ikke minst når det er tungt og vanskelig. Men også når vi har det godt og vil fryde oss i Gud.

Det som rører hjertet, er salmistens ærlighet. Han sier rett ut hvordan han har det;

 2 Jeg roper til Gud, jeg skriker.
          Jeg roper til Gud, og han hører meg.
          
     3 På nødens dag søker jeg Herren.
          Om natten strekker jeg hånden ut,
          den blir ikke trett.
          Min sjel lar seg ikke trøste.
          
     4 Jeg tenker på Gud og sukker,
          jeg grubler, og min ånd blir kraftløs. 
          
     5 Du holder øynene mine åpne,
          jeg er urolig, jeg kan ikke snakke.


også viser sin vei ut av det;

 12 Jeg minnes Herrens verk,
          minnes dine under fra gammel tid.
          
    13 Jeg grunner på alt du gjorde,
          og grubler over dine storverk.
          
    14 Gud, i hellighet går du fram.
          Hvem er en gud så stor som vår Gud?

Han vet hvem Gud er, og minner seg om det. Men samtidig er han ærlig og sier hva han føler.
  11 Jeg sier: «Dette plager meg:
          Den høyestes høyre hånd
          er ikke lenger den samme.»

Heldigvis gir han ikke opp. Han blir ikke værende med bare disse grublertankene. Han fortsetter å bygge seg opp med det han har lært at Gud er; 
 15 Du er den Gud som gjør under,
          blant folkene lar du din makt bli kjent.
          
    16 Med sterk arm løste du folket ditt ut,
          sønnene til Jakob og Josef. 


Det første jeg tenkte på da jeg leste salmen, var når disiplene en gang svarte Jesus "Herre, hvem skulle vi gå til (om det ikke var til deg...?!) Du har det evige livets Ord"  (Joh 6;68) Han er virkelig en Gud å gå til, både når jeg kjenner hans nærvær, og når jeg grubler over om han egentlig er der.... (psst han er ALLTID der)