og hovmod står for fall. (Fra Ord.16)
Det var ordet jeg tenkte på da jeg leste dagens kapittel. Egypt var hovmodige og deres "lykke" var skadefryd.... Dette siste er en forferdelig fryd. Den kan være guffen og se på, selv i det lille. Og jeg må innrømme at den også er guffen å smake på, når den plutselig dukker opp i meg. Jeg vil ikke ha den!
Det er som sagt Egypt som får sine domsord her, og de får dessverre som fortjent (Se v.10-15)
10 Fordi du sa: «De to folk og land skal bli mine; vi tar dem selv om Herren er der», 11 derfor sier Herren Gud: Så sant jeg lever, jeg vil gjøre med deg slik du har fortjent etter den vrede og iver du viste i ditt hat mot dem. Jeg vil gjøre meg kjent hos deg når jeg dømmer deg. 12 Du skal vite at jeg, Herren, har hørt alle hånsordene du talte mot fjellene i Israel da du sa: «De ligger øde; vi har fått dem for å livnære oss.» 13 Dere talte i hovmod og brukte mange ord imot meg. Jeg har nok hørt det.
14 Så sier Herren Gud: Til glede for hele jorden gjør jeg deg til en ørken. 15 Fordi du gledet deg da Israels arveland ble lagt øde, lar jeg nå det samme skje med deg. Se’ir-fjellet og hele Edom skal bli til en ørken. Da skal de sanne at jeg er Herren.
Ikke akkurat ord å bli velsignet av, men i alle fall noen å reflektere over. Herre, måtte jeg ha visdom nok til å stå i mot når hovmod eller skadefryd skulle banke på min dør!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar