Men så må jeg innrømme at jeg forstår dem. Det er faktisk menneskelig. Når noe er vanskelig, så er det så lett å bekrefte håpløsheten med alt annet som er håpløst.
Da er det lettere på glade dager, der jeg bekrefter gleden med alt som er å glede seg over :-D
Israel hadde fått løfte om et land som flyter av melk og honning - og akkurat nå ser det ut som om det var ørkenen de hadde fått... hvor de manglet alt. Og dette "ingenting" hadde de i 40 år. Hvem hadde ikke blitt motløs da...?
Heldigvis var Gud tålmodig. Om de hadde gitt opp, og Gud i blant var oppgitt.... så hadde han likevel ikke gitt dem opp. Han hadde og har fortsatt, planer for Israel. Og deg og meg.
Midt i denne klager, hørte Gud på Moses og Arons bønn. Men denne gangen hendte det noe spesielt. Gud ba dem kalle sammen folket, og Aron skulle snakke til fjellet i Guds navn, i stede gjorde de noe eget... kanskje av frustrasjon over folket? Eller av hele situasjonen? Manglet de tro? Eller æret de seg selv...? De glemte i alle fall noe viktig; å gi Gud æren.
12 Men Herren sa til Moses og Aron: «Dere trodde ikke på meg og helliget meg ikke foran øynene på israelittene. Derfor skal dere ikke få føre denne forsamlingen inn i landet som jeg har gitt dem.»
Kapitlet avslutter med at Aron dør. Jeg må jo si at han fikk et spennende liv, i alle fall de siste årene. Selv om det var mye slit, så gikk han fra å være slave til å bli en av de aller høyeste. En som sto tett til lederen av folket, en som fikk hovedansvar som prest. Og hvilke undere han var vitne til i løpet av den tiden! Han gjorde noen feil og måtte ta konsekvensen av det. Likevel vil jeg si til mye av det han gjorde "Godt jobba Aron" :-D Også folket sørget over Arons død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar