Esekiel 27

Det er litt andre toner hos Esekiel i dag, ikke den harde dommen, selv om det er et trist kapittel. Det er en sørgesang over Tyrus. Den åpner med all den rikdom og prakt Tyrus en gang hadde, dens stolthet og status blant mange andre. 

Tyrus, du har sagt om deg selv:
        «Min skjønnhet er fullkommen.»

Tyrus var stolt, og når vi leser videre om alt de hadde og gjorde, og hvordan andre så opp til dem - ja da kan jeg forstå deres stolthet. 

Men så mister de plutselig alt - og hva har de igjen da...?
25 Tarsis-skip var dine handelskaravaner.
        Du var fylt av varer og tungt lastet
        når du drog langt til havs.
    26 Dine rorskarer førte deg i mange farvann.
        Men så kommer stormen fra øst
        og knuser deg der ute på havet.

 34 Nå er du knust og sunket i havet,
        dine varer og hele ditt mannskap
        er gått til grunne med deg.


Tidene kan fort snu. Det jeg har i dag - jeg kan miste det alt. Herre, jeg ber om at min tro må bli bevart, og at DU er min viktigste forankring i livet. Håpets Gud, som kan bygge opp igjen. Det er hos Deg jeg først og fremst må ha min trygghet.

Refleksjoner fra 2020 her