Det er en kjent bit av historien, jeg har hørt om det før. Stavene til hver av de 12 stammene samles inn, og Arons stav slår ut i blomst. Ja, den bar til og med mandler... (v.8)
Det var en sterk bekreftelse - men i stede for å finne trøst og ro i dette, så skremte det folket (v.12-13)
Det er trist å lese - samtidig som jeg undrer også.
Det er jo ingen tvil om at Gud bryr seg om dem. Han har reddet dem ut av Egypt, gjennom havet, gitt dem mat i ørkenen og hele veien vært mektig tilstede. Men han har også vært skremmende streng i både regler og konsekvenser.
Jeg tenkte først at det ikke var noe rart at de fikk et slikt Gudsbilde. Men ikke alle hadde et slikt Gudsbilde. Jeg tenker på Josef, som levde lenge før disse vi leser om i dag, og på David som leve flere år senere. De kjente trygghet og kjærlighet også, i Guds nærhet. For den samme Gud.
En ting vet jeg i alle fall - GUD, du er en Gud som bryr deg. Du reddet Israel. Du frelste meg. DET er den Gud jeg tror på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar