Esekiel 21

Et veldig tungt kapittel i dag. Profeten får et budskap fra en harm Gud, en Gud som virkelig raser...

Det er så annerledes enn den Gud vi hører om i dag. Og jeg må innrømme at det hender jeg er redd for at vi ikke ser hele bildet, at vi mangler noe i dag? Men når jeg tenker slik blir jeg også påminnet om JESUS. Ikke bare hva han har gjort for din og min skyld, men hvem han var her på jorden. Hvordan han møtte menneskene. Gud, synlig i blant oss. 

Jeg vet at jeg ikke ser hele bildet. Men jeg vet også at Jesus viste oss Gud som FAR.

Dagens kapittel er selvsagt rystende. Likevel kjenner jeg ærefrykt. Gud blir stor for meg når jeg ser at jeg ikke forstår. Høres det rart ut? Det at han ikke er enkel å forstå, det gjør ham stor og underfull. Men det er klart at jeg også kjenner sorg når jeg leser dette;
3. Så sier Herren: Se, jeg kommer over deg. Jeg drar mitt sverd fra sliren og utrydder både rettferdige og ugudelige hos deg.
  23 Folk synes dette er en falsk spådom. De har jo fått hellige løfter. Men Herren minner dem om deres skyld, som gjør at de kommer i fangenskap. 


Kom plutselig på en preken som bl.a. lød "Gud er ikke sint lenger"
Jeg lurer litt på om det er helt sant? Eller om det er en sannhet med modifikasjoner?
Jeg prøver ikke å så tvil! Om det skulle være så at Gud fortsatt kan bli sint (noe jeg faktisk tror...) så er det slik at han har funnet en bedre løsning enn den vi ser i dette kapitlet. Da Jesus døde, ble han en evig løsning.

Men også det får meg til å kjenne på de såre følelsene. Tenk at han måtte rammes på den måten? Hvem kan forstå det? Men tenk at den Gud vi møter i dette kapitlet, også er den Gud som elsket oss mennesker så høyt at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skulle gå fortapt men ha evig liv!

Et tungt kapittel i dag, men jeg kjenner likevel ærefrykt (uten å være redd) for en stor Gud. En Gud jeg ikke forstår, men som likevel elsker. Jo, det tror jeg på!!