Esekiel 18 og 19

Kapittel 18 fra profeten Esekiel skiller seg egentlig litt ut fra de andre. Det ligner mer på en undervisning, han som ofte kommer med litt kompliserte biler :)

 19 Dere vil kanskje spørre: «Hvorfor skal ikke sønnen bære farens skyld?»

 Jo, sønnen har gjort det som er rett og rettferdig; han har holdt mine forskrifter og levd etter dem. Derfor skal han beholde livet. 20 Den som synder, han skal dø. Men en sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Den som gjør rett, skal få igjen for sin rettferd, og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap.
    21 Når en synder vender om fra alle sine synder, når han holder alle mine forskrifter og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han ikke dø, men leve.22 Alle hans overtredelser skal være glemt. Han skal leve fordi han har gjort rett.23 Det er vel ikke min vilje at den ugudelige skal dø? sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sin ferd og leve.

Datidens rettferdighet var at barna skulle bære fedrenes skyld, men Guds hjerte og tanke er en annen.

Rettferdighet - det vi leste her var ganske greit å være enig i - at man får som fortjent liksom. Men Guds rettferdighet er større enn dette, og det er ikke like lett å forstå ... jeg tenker på Jes.53;5 og Joh 3;16  hvor JESUS ble vår rettferdighet - den rettferdigheten vi selv ikke klarte å leve opp til...

Kjære Gud - i dag vil jeg kjenne på en stor takknemlighet for hva du har gitt og gjort for meg. Takk for din nåde, din rettferdighet (som er så mye bedre enn min!)

 Kapittel 19 er en klagesang over de siste kongene i Juda... i form av et bilde; En løvemor som fostrer opp sterke sønner, men som blir tatt til fange, først av Egypt og så av Babylon... 

Jeg forstår at bildet av løveungene henspeiler til kongene. Jeg antok at løvemor var Gud selv, men ble litt usikker når jeg leste dette;

 10 Din mor var et vintre i hagen,
        plantet like ved vann.
        Treet bar frukt og fikk mange grener,
        fordi det hadde rikelig med væte.
 14 Ild gikk ut fra en gren på treet
        og fortærte kvistene og frukten.
        Det har ikke mer noen sterk gren
        som kan være herskerstav.
      
Bibelkommentaren (Lunde) sier at vintreets siste skudd er et bilde på den siste kongen, nemlig Sidkia...

Kapitlet avslutter med disse sanne ord;
Dette er en klagesang; og klagesang er det blitt.

Klagesangen til tross, jeg tenker på den Kongen vi tror på, kongenes Konge! Han kan ingen ta til fange eller ødelegge, han har vunnet en evig seier!

Refleksjoner fra 2020 her