tirsdag 28. februar 2017

4.Mos 12 og 13

Et underlig kapittel i dag, enda mye av det faktisk er gjenkjennende :) Mirjam og Aron blir litt sjalu på Moses, og snakker (baktaler...) sammen om det. 

 2 De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren.  

Akkurat dette var ganske gjenkjennende, var det ikke? "Er han så mye bedre enn oss...? Tror han at han er noe spesielt? Er ikke det vi har like bra?"

Jeg forstår dem til og med... er det feil av meg..? Tenk så frustrerende, at alt måtte gå gjennom en annen mann, som til og med var deres bror..? Han skulle liksom styre og bestemme alt...?

Jeg tror Gud visste at det var best slik. Riktignok var Moses hans øyensten, men han brydde seg jo om dem alle. Moses var kalt til å ta vare på dem, hele folket.
At Moses var spesiell, og Guds øyensten, det ser vi da Gud tar ham i forsvar og virkelig setter Mirjam og Aron på plass. Det er denne biten jeg syntes var litt underlig. 

   Hør hva jeg, Herren, sier:
        Er det noen profet hos dere,
        gir jeg meg til kjenne for ham i syner
        og taler til ham i drømmer.
   
  7 Men annerledes er det med min tjener Moses;
        han er trofast i hele mitt hus.
   
  8 Jeg taler med ham ansikt til ansikt,
        klart og tydelig, ikke i gåter;
        Herrens skikkelse ser han.
        Hvordan kunne dere da våge
        å tale mot Moses, min tjener?


Men på en annen side, så tror jeg det er godt å vite at GUD er på vår side, om andre skulle gå i mot oss. For sånn er det med oss mennesker. Det onde kommer så lett imellom, selv om vi i utgangspunktet ønsker kjærlighet. Både å gi og få.

Herre, i dag ber jeg for din kirke. Takk at du elsker den, på tross av alle konflikter.... Jeg ber for alle ledere! Bevar dem, styrk dem i tjenesten. De trenger det! Og vi trenger gode ledere, fylt av din kraft og kjærlighet. Det er en tøff tjeneste å stå i. Men når du er med dem, og oss, da har vi styrke.

Fra Rom 8 leser vi;

 33 Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner,34 hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? 36 Det står skrevet:
        For din skyld drepes vi dagen lang,
        vi regnes som slaktesauer.
   
 37 Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Dagens andre kapittel er en av de kjente, i alle fall for mange. Jeg har hørt noen prekner også, om disse speiderne. Ikke helt hva jeg forbinder med dagens speidere akkurat :-D Men det er ikke poenget da. Hør nå.

Disse speiderne fikk dette oppdraget;
17 Da Moses sendte dem av sted for å speide ut Kanaan-landet, sa han til dem: «Dra opp til Negev og videre opp i fjellet! 18 Dere skal se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, lite eller stort. 19 Hvordan er det landet de bor i, er det godt eller dårlig? Hvordan er byene de holder til i, er det leirer eller befestede byer? 20 Og hvordan er jorden, fruktbar eller mager? Vokser det trær der eller ikke? Vær modige og ta med dere noe av landets frukt!» Det var på den tiden da de første druene ble modne.

Og for å ta det siste først - skal si de fant modne druer!
23 Da de kom til Esjkol-dalen, skar de av en vinranke med en drueklase. To mann måtte bære den mellom seg på en stang.

Men - jepp, det var et "men"....
Dvs, det var det for de fleste av dem. Det var likevel to som skilte seg ut. To som hadde tro på at dette var Guds plan, og dette skulle de klare!
De klarte bare ikke å overbevise resten av gjengen. Og med 10 imot, klarte de ikke å vinne av folket heller.

 30 Folket satte seg opp mot Moses, men Kaleb prøvde å berolige dem. Han sa: «Vi vil dra opp og vinne landet. Vi skal nok få det i vår makt.» 31 Men de mennene som hadde fulgt ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for det er sterkere enn vi.» 32 Den meldingen de gav israelittene om det landet de hadde speidet ut, var nedslående. De sa: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og sterke. 33 Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.»

Det motet vi har, og ordene vi uttrykker, de er ikke bare våre. De påvirker også andre! 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar