Det starter med følgende overskrift "Folket klager, og Gud gir dem mat". Det er mange måter å be på, og klaging er en av dem..... ikke akkurat den beste, men selv slike bønner hører Gud.
Men jeg skal være ærlig. Det var ingen smilende Gud som mottok den bønnen.... han var faktisk sint (v.1) og folket ble skremt og løp til Moses.
Her fortsatte de med sin klage, og denne gangen skjer det noe underlig. De som hadde levd som slaver i Egypt og virkelig led under det, og som hadde blitt utfridd fra dette på mirakuløst vis - de har plutselig glemt hvordan det egentlig var;
4 Flokken av fremmede som hadde sluttet seg til dem, fikk veldig lyst på mat. Da begynte også israelittene å jamre seg igjen. «Å, om vi kunne få spise kjøtt!» sa de. 5 «Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt, og som vi fikk for ingenting. Vi minnes agurkene, melonene og purren, rødløken og hvitløken. 6 Nå svir det i brystet, for vi mangler alt. Vi ser ikke annet enn manna.»
Moses selv svarte med en ny klagende bønn
11 Han sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket?
14 Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg.
Det er da det skjer, en av de to helt fantastiske svarene Gud gir;
16 Da sa Herren til Moses: La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre fram sammen med deg. 17 Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene.
Var det ikke et nydelig, helt fantastisk svar? Gud hører bønner, uansett hvordan vi ber dem. Han ser til hjertet.
Hjertets innstilling ja... der kan det jo være litt av hvert. Og jeg tror dessverre noe av dette kom fram i folkets klage.
Jeg må innrømme at jeg lo godt av svaret Gud ga folket, første gang jeg leste det. For det viste meg en litt annen side av Gud. Det er som om han blir mektig irritert på folket og sier "Jammen skal dere få, så det tyter ut av nesa på dere!!"
19 Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. 20 Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: «Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!»
"En hel måned?!!" spurte Moses fortvilet (v.21-22) hvordan skal vi klare det til så mange...? Da svarte Gud enda et nydelig svar;
23 Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke.»
Jeg må ta med slutten på kapitlet.... nesten som en nedtur må jeg innrømme. For helt til slutt skjer dette;
33 Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket. Han slo dem ned, og det ble et veldig mannefall. 34 Dette stedet kalte de Kibrot-Hatta’ava; for der ble de gravlagt, de som hadde vært så grådige.
Det var dette siste ordet som fikk meg til å tenke på hvordan folket hadde mottatt gaven de fikk fra Gud. Kanskje noen hadde tatt det i mot med takknemlighet til Gud? Mens andre bare hadde vært grådige og frotset i seg og kanskje prøvd å være den som sanket aller mest til seg selv osv? Uten en gang å ense at det faktisk var et Guds under?
Jeg vet ikke - jeg bare spinner rundt dette at de var grådige, og at det fikk en tragisk slutt.
Summen av kapitlet er i alle fall at Gud hører bønn, og han bryr seg om oss. Det er viktig å ta vare på, og gjemme i et takknemlig hjerte...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar