4.Mos 10

I dagens kapittel får vi et innblikk i hvordan det fungerte når de skulle bryte opp og dra videre til neste sted. De var jo mange, så det kunne jo fort bli kaos. Men her skulle det foregå på en helt bestemt måte, og i tur og orden. 

Så mye av kapitlet forteller om akkurat det, hvordan, hvem og når.... :)

Mot slutten av kapitlet leser jeg dette;

 29 Moses sa til sin svoger Hobab, sønn av Re’uel fra Midjan: «Nå bryter vi opp og drar til det stedet som Herren sa at han ville gi oss. Kom og bli med oss, så skal vi gjøre vel imot deg. For Herren har lovt Israel alt som er godt.» 30 Hobab svarte: «Nei, jeg blir ikke med. Jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt.» 31 Da sa Moses: «Du må ikke forlate oss! Du vet jo best hvor vi skal slå leir i ørkenen. Du må være veiviser for oss. 32 Hvis du går med oss, skal vi dele med deg det gode som Herren gir oss.»

Moses var en leder - en som hørte direkte fra Gud. Og Gud var trofast og viste ham hvordan han skulle lede og møte folket. Likevel kjente Moses at han trengte noen. Han klarte ikke å stå alene (Tror ikke det er meningen at noen skal det heller!) Allerede første gang Gud kalte ham, ga Moses uttrykk for dette, og fikk med seg sin bror Aron. 

Denne gangen er det Hobab Moses kjenner stor støtte i, og blir kanskje redd for å miste ham? Han er i alle fall tydelig på hva han ønsker :-D

Så dagens ord får meg til å være takknemlig for at jeg ikke er alene. Jeg har venner og familie. Herre, jeg ber spesielt for de som måtte føle seg alene i dag! Jeg ber og håper at noen ser dem, og kan møte dem. Åpne mine øyne også Herre, så jeg ser! Og handler...!

Refleksjoner fra 2020 her