Til nå har vi hørt mange, mange lover og regler som Israel måtte følge. Ganske detaljert. Starten på dagens kapittel skiller seg ut syntes jeg - for den beskriver mange gode løfter for hva som ville bli resultatet dersom Israel fulgte disse lovene. Det handlet så absolutt om MER enn at Gud skulle bli tilfredsstilt. Det handlet om gode velsignelser for Israel. Det var dem Gud hadde i sitt hjerte!
Velsignelsen blir beskrevet i v.3-13 og den er virkelig god!!
Men så kommer ordene "men dersom dere ikke hører".... og da ser vi en helt annen side. Virkelig en annen side! Man skulle jo tro at når forskjellen på å følge loven var SÅ stor, ja da ville vel valget være lett? Men vi vet at det ikke er fullt så enkelt....
Vi hørte altså først om Guds kjærlighet - deretter om Guds vrede. Men i avslutningen forstår jeg at det ikke var et enten eller fra Guds side.
44 Men selv da, når de er i fiendenes land, vil jeg ikke støte dem bort og vise motvilje mot dem. Jeg vil ikke gjøre ende på dem og ikke bryte min pakt med dem. For jeg er Herren deres Gud. 45 Til beste for dem vil jeg komme i hu pakten med fedrene, som jeg førte ut av Egypt rett for øynene på folkeslagene, fordi jeg ville være deres Gud. Jeg er Herren.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar