1.Kol.1

Det første jeg legger merke til i dagens kapittel, er dette verset;

 3 Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.  4 For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige

Jeg må innrømme at det er flere følelser som rører seg i meg når jeg leser dette. En takknemlighet for det jeg opplever av dette fra andre kristne rundt meg. Men også en sorg for det jeg møter av det motsatte... Ikke bare holdninger mellom ulike trossamfunn - men også holdninger til hverandre i samme menighet.

Det er nok da det gjelder å velge fokus. Hva vil jeg skal vokse? Hva er verdt å ta vare på? Den perfekte menighet finnes jo ikke. Og ikke den perfekte kristen heller. Likevel kan Guds rike vokse. Det tror vi på.

Ja, fokuset er HAN som er hodet over menigheten, som han elsker!

  18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
          Han er opphavet,
          den førstefødte fra de døde,
          så han i ett og alt kan være den fremste.
          
    19 For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
          
    20 og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
          det som er på jorden, og det som er i himmelen,
          da han skapte fred ved hans blod på korset.21 Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. 22 Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. 23 Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. 


Refleksjoner fra 2020 her