mandag 31. oktober 2016

Jer 50

Jeg tenkte litt på ordet "skrekkblandet fryd" når jeg leste dagens kapittel. Men helt treffende er det ikke. Jeg tenkte mest på ordet fordi det er blandet av både frykt og glede.

Kanskje det var slik også for Israel i forhold til Gud? Men frykten var mer reel tror jeg, enn i den ville være i ordet jeg startet med.

Det må likevel ha vært en slags blanding. For det er ganske tydelig i det gamle testamentet at Gud var harm og straffet menneskene. Samtidig som han også viste omsorg og ville dem vel. Gud satte krav. Men det var krav som ville gjøre dem godt. Det var til det beste for dem. Om de bare ville....


 Det er Babel som møter straffen i dette kapitlet.
Israel søker Gud på nytt igjen, og Gud møter dem - igjen.

 5 De spør etter Sion,
          dit vender de ansiktet:
          «Kom, la oss slutte oss til Herren
          i en evig pakt som aldri blir glemt!»
          
   
  6 Folket mitt var bortkomne sauer,
          gjeterne førte dem vill,
          på avveier i fjellene.
          De gikk fra fjell til haug
          og glemte hvor de skulle hvile.


   20 I de dager og på den tid,
          sier Herren,
          skal de lete etter Israels skyld, men den er ikke der,
          etter Judas synd, men den finnes ikke.
          For jeg tilgir dem jeg lar bli igjen.



(Refleksjoner fra 2020 her)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar