Å lese dagens kapittel var ... veldig spesielt.
Veldig dårlig sammenligning kanskje, men det var som å være tilskuer hvor det plutselig blåste opp en orkan....
Bare at det ikke var vind som kom i dette kapitlet, det var Guds ild.
Der satt han, denne ENE profeten og ble konfrontert av FEMTI mann. Tror ikke han behøvde bevege seg en gang. Hva er femti mann i mot, når Gud selv er med ... liksom?
9 Nå sendte kongen en femtimannsfører med sine menn av sted til Elia. Han kom opp til profeten mens han satt på toppen av et berg, og sa: «Gudsmann, kongen sier at du skal komme ned!» 10 Elia svarte: «Så sant jeg er en gudsmann, skal ild fare ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!» Og ild fór ned fra himmelen og fortærte føreren og hans femti menn.
Til å få bakoversveis av, ikke sant....?
Gud - jeg skjønner virkelig at jeg ikke kjenner deg... Og jeg skjønner enda mer hvor liten jeg er.
Herre, i dag er nok mine bønner uten ord, men før jeg har et ord på tungen Herre, vet du det fullt og helt... (fra Salme 139)
(Refleksjoner fra 2020 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar