Salme 55

David lider i dagens kapittel - virkelig, og kjemper en stor kamp i tanker og sinn. De aller fleste som har levd en stund vil nok kjenne seg igjen i denne følelsen...

 2 Gud, lytt til min bønn,
        skjul deg ikke når jeg trygler og ber!
     3 Akt på meg og gi meg svar!
        Min bekymring gir meg ikke ro.
        Jeg er helt ifra meg

 5 Mitt hjerte skjelver i brystet,
        dødsangst kommer over meg.
     6 Frykt og beven fyller meg,
        og hele kroppen skjelver.
     7 Jeg tenkte: Hadde jeg vinger som duen,
        da fløy jeg bort og fant meg et bosted.
     8 Langt av gårde ville jeg rømme
        og holde til i ødemarken.

Jeg smiler litt gjenkjennende i den følelsen også - lysten til å rømme langt av sted når det stormer. Men det er sjelden noen god løsning. 

Grunnen til sin angst og uro beskriver han også. Dessverre kjenner nok mange igjen dette også...
  13 Det er ikke en fiende som håner meg
        – det kunne jeg nok tåle,
        ingen uvenn som ydmyker meg
        – da ville jeg gjemme meg for ham.
    14 Nei, det er du, min likemann,
        min gode venn og kjenning,
    15 – vi som hadde fortrolig samfunn
        og vandret i festtog til Guds hus.

David vet hvem han kan henvende seg til - en trofast Gud som forstår, og som hører når vi ber.

 23 Kast på Herren det som tynger deg,
        han vil sørge for deg!
        Han vil aldri i evighet
        la den rettferdige vakle.

(Refleksjoner fra 2020 her)