Jeg gjør store øyne når jeg leser om profeten Elia. En historie som overgår ganske mye!
Etter det store miraklet ved alteret , og kampen som etterfulgte, så rømmer profeten inn i ørkenen. Først for å berge livet, men etter hvert med et ønske om å dø... Jeg blir så rørt over måten Gud møter ham på (v.6) En engel rører ved ham - uten spørsmål, uten bebreidelser "stå opp og spis" Og siden viser Gud seg i nok et mirakel (v.9) og fornyer kallet (v.13)
Den sterke profeten ble totalt motløs, men fikk ny styrke. Gud er god!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar