mandag 11. juli 2016

1.Kong 17

Et fantastisk kapittel i dag!

Den starter med en både sterk og forunderlig historie. Elia sier at det ikke skal regne før han selv sier det, som om det hele er opp til ham :) Og han får full støtte av Gud også, som svarer med at han har gitt beskjed til ravnene at de skal komme med mat til ham. Fantastisk?!

Så kommer han til enken i Sarepta, og undrene fortsetter. Hun som bare har en neve mel og litt olje, hun får et løfte fra profeten om at maten skal holde helt til regnet kommer tilbake. Og det gjør det. Hverken mel eller olje tar slutt.

Men så skjer det at sønnen i huset blir syk og dør (mister livspusten) Profeten tar med seg gutten inn på sitt lønnkammer og roper til Gud. Og gutten får livet tilbaket.
Da sier kvinnen "NÅ skjønner jeg at du er en profet som Gud taler igjennom"

Da måtte jeg smile og tenkte "Skjønte hun ikke det før nå? Jeg mener, tenk på alle undrene som hendte før det? Men så var det som om DHÅ minnet meg på hvordan det er i mitt eget liv på dager med tvil og uro. Da er det jeg som glemmer alle undrene Gud har gjort, alt han har lagt til rette for meg. De er liksom glemt. Det er visst her og nå som teller. Vet du hva jeg ble minnet om da? At Guds navn er JEG ER :-D her og nå!


(Refleksjoner fra 2020 her)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar