Salme 52

Nå vet jeg at kongene jeg leste om i forrige bloggpost, levde lenge etter at dette ble skrevet. (I alle fall om alle salmene ble skrevet på kong Davids tid...) Det var likevel litt rart å lese det akkurat nå. Som om det passet inn som en tale til disse kongene.
  3 Hvorfor roser du deg av din ondskap,
        du mektige mann?
        – Guds trofasthet varer alltid.
     4 Du tenker bare på å ødelegge,
        din tunge er som en kvass kniv,
        du som farer med svik.
     5 Du elsker det onde mer enn det gode
        og løgnen mer enn sannferdig tale. 

Kongene tok onde valg som fikk brutale konsekvenser... (i forrige bloggpost)

Salmen fortsetter med å vise de store kontrastene mellom det onde og det gode (overskriften til salmen er "det onde og det gode ord")
Må innrømme at jeg først reagerte på ordvalget over forskjellen når salmisten skriver;

 11 All min tid vil jeg prise deg
        fordi du har grepet inn.
        Sammen med dine fromme
        setter jeg mitt håp til ditt navn,
        for du er god.

men så er det som om Den Hellige Ånd minner meg på at disse fromme - de er ikke fromme fordi de er flinkere og bedre mennesker - de er fromme fordi de TOK I MOT Guds nåde. En nåde jeg er helt avhengig av hver dag. Det handler ikke om hva jeg har gjort eller fått til. Det handler om hva Han har gjort for meg, og gitt meg i gave. Og;

Alle som tok i mot Ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. (Joh.1;12)


(Refleksjoner fra 2020 her)