onsdag 25. mai 2016

1.Kong 13

Et sterkt kapittel i dag syntes jeg, selv om det også sjokkerer...

For å lage et kort sammendrag, så kommer profeten med et budskap som i tillegg blir bekreftet rett etter at det er sagt.
Kongen som mottar budskapet ber om hjelp og får det.

Det hele er en sterk sene - likevel er det som om det går i glemmeboken for dem begge rett etterpå, både for profeten og for kongen.  


 4 Da kong Jeroboam hørte det som gudsmannen ropte mot alteret i Betel, rakte han hånden ut fra alteret og sa: «Grip ham!» Straks stivnet hånden som han pekte med, og han greide ikke å ta den til seg igjen.  5 Alteret revnet, og den fete asken ble strødd utover. Det var tegnet som gudsmannen hadde kunngjort på Herrens bud.

Det er ikke småtterier det som skjer her. Jeg ser for meg denne kongens sinne mot profeten, og den makten han helt sikkert hadde i blikket når han ropte "grip ham" - og hvilken endring blikket fikk da armen stivnet...
Og likevel, denne sterke opplevelsen til tross, så sier siste vers; 


 33 Heller ikke etter denne hendingen vendte Jeroboam om fra sin onde ferd. Han fortsatte med å gjøre hvem han ville til prester på offerhaugene.

Historien stopper ikke der... det var ikke bare kongen som glemte Herrens Ord - det var profeten også. Han som hadde det klare budskapet og visste hva han skulle gjøre. Men det som ble ekstra tragisk var at han faktisk ble lurt. Ikke av Gud, men av en han trodde var hans bror, hans like... 

 15 Da sa profeten til ham: «Bli med meg hjem og få deg litt mat!» 16 Men gudsmannen svarte: «Jeg kan ikke følge deg tilbake og ta inn hos deg. Jeg vil ikke spise eller drikke noe sammen med deg på dette sted. 17 For slik lød Herrens ord til meg: Du skal ikke spise eller drikke noe der og ikke dra hjem igjen den veien du kom.» 18 Da sa den andre: «Jeg er også profet likesom du. En engel sa til meg på Herrens bud: Ta ham med deg hjem, så han kan få mat og drikke.» Da han sa dette, løy han for ham. 19 Gudsmannen ble nå med ham hjem og spiste og drakk i hans hus.

Det virket så greit, men Gud hadde jo vært tydelig både i sitt budskap og i sitt tegn. Profeten visste det, og fortalte det til og med til sin medprofet. Hva fikk den andre profeten til å lyve egentlig? Kanskje hans lengsel etter å oppleve noe like sterkt som den andre hadde?

Resten  av historien forteller mye om følelser egentlig.
Gud straffet den sterke profeten for ulydigheten, han ble drept av en løve - men uten å bli revet opp eller spist....til og med hans esel ble spart. Kanskje rart at jeg stopper opp ved det, men for meg ser det da ut til at Gud hadde sorg i hjertet da profeten måtte dø. Hadde det vært sinne ville sikkert både profeten og eslet vært både revet opp og spist ... liksom..?


Og profeten som hadde prøvd å lure til seg en velsignelse sørget også over sin venn. Riktignok hadde han lurt ham, men omsorgen han viser den døde profeten forteller mye om hjertet som lå bak. Det var ikke for å være slem. Han ville bare så gjerne...

29 Profeten tok liket av gudsmannen, la det opp på eselet og førte det tilbake. Den gamle profeten gikk til byen for å holde sørgehøytid over gudsmannen og gravlegge ham. 30 Han la liket i sin egen grav, og de holdt sørgehøytid og ropte: «Å ve, min bror!»
   
 31 Da han hadde gravlagt gudsmannen, sa han til sønnene sine: «Når jeg dør, skal dere legge meg i den graven som gudsmannen ligger i. Dere skal legge mine ben ved siden av hans.


I våre dager snakker vi gjerne om at alt hadde vært så mye enklere om vi hadde sett mye tegn og under. Flere helbredelser, flere mirakler. Men hadde det egentlig det...?
Om vi skal be om mirakler, så måtte det først og fremst være menneskehjertene. Og det kan vi faktisk be om :-D  Fra profeten Esekiel 36 kan vi lese;


26 Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. 


1 kommentar:

  1. Skap et rent hjerte i meg, Gud,
    gi meg en ny og stø ånd! (Salme 51:12)

    Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
    for livet går ut fra det. (Ord 4;23)

    Som bekker med rennende vann
    er kongens hjerte i Herrens hånd;
    han leder det dit han vil. (Ord 21;1)

    SvarSlett