Jeg hadde egentlig delt opp dette kapitlet i to - men den er best å lese sammenhengende for å forstå.
Jeremia sitter i fengsel, men fortsetter likevel sitt oppdrag og profeterer.
Kongen blir forvirret over det han profeterer, og det kan jeg faktisk forstå. Jeremia har jo profetert om ulykken som skal komme over dem - også profeterer han nå om at kongen burde kjøpe et jordstykke?
Han sier også at kontrakten skulle lagres i krukke for å holde lenge...
I slutten av kapitlet forstår man grunnen. Gud som ser lenger enn oss, han vet om mer enn ulykken. Han har større planer :)
42 For så sier Herren: Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over folket, vil jeg også la dem oppleve alt det gode jeg har lovt dem.
(Refleksjoner fra 2020 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar