Det handler om gaver til templet i dette kapitlet. Og det å gi det av hjertet. Det ble ikke pålagt dem, eller krevd av dem. Riktignok ble de oppfordret, men de skulle selv kjenne etter hva de skulle gi og hvor mye de skulle gi. Og de ga mye.
Med tanke på at de faktisk var på vandring gjennom ørkenen, så må jeg si de hadde mye. De fikk mye med seg fra Egypt, men tenk hva de da måtte dra på også? På flukt gjennom det delte havet og videre gjennom ørkenen :)
(refleksjoner fra 2020 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar