Israel merker fortsatt Guds vrede i dette kapitlet, etter nederlaget med gullkalven. Likevel er Guds trofasthet der, løfteslandet står han ved. De er HANS folk, om enn et strilynt et.
De manglet likevel noe vesentlig som vi i dag er velsignet med pga JESUS - de kunne ikke møte Gud personlig. De måtte søke via Moses. Det var han som var mellommannen da. Tenk bare på den lange køen det måtte være! Og ventetid...? Hvor mange ga opp før de kom så langt?
7 Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke ifra. Han kalte det møteteltet. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren.
Det fortelles om en ung gutt som hjalp Moses. Den unge gutten var Josva. Måtte smile når jeg leste det, for nå vet vi at denne unge gutten ble en STOR mann, så absolutt.
Moses ber en bønn som jeg gjerne ber selv også, og svaret Moses fikk tror jeg også Gud gir til den som søker ham.
13 Er det så at du har godvilje for meg, så vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Kom i hu at dette er ditt eget folk!» 14 Da sa Herren: «Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro.»
Moses sin frimodighet i slutten av kapitlet fikk meg til å tenke på Peter som våget å spørre Jesus om å få gå på vannet. Moses våger å spørre om å få se Gud. Men det kan ingen. Moses fikk likevel lov til å se Gud bakfra :-D
Åpenbaringen forteller om at Gud selv vil være solen på den nye himmel og jord. Så sterkt lyser hans ansikt. Vi kan ikke se på solen heller. Vi dør ikke akkurat - men så sterkt lyser altså Guds ansikt!
. 19 Han svarte: «Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 20 Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» 21 Siden sa Herren: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på berget! 22 Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med min hånd til jeg er kommet forbi. 23 Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra; men mitt ansikt kan ingen se.»
(refleksjoner fra 2020 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar