2.Kor.12

Paulus forteller om en prøvelse han kjemper med (han kaller det torn i kjødet). Kjenner jeg føler med ham når han sier han har bedt tre ganger om å slippe dette, men hver gang får til svar at "Guds nåde er nok for ham"

Det er jo gjenkjennende at svaret i blant kan bli nei - eller rett og slett utebli.
Paulus sin konklusjon derimot er ikke like vanlig...

 7 For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig.  

Den konklusjonen kan jo være sann - bare Gud kjenner til det. OM jeg skulle finne på å dvele ved dette, så ville det være at Gud vet best og alltid har omsorg. Han setter heller ingen på større prøver enn de kan bære. Men til og med DET kan i blant bli mager trøst. For noen har så vanvittig mye å bære på!!

Jeg tror at styrken er som nåden. Jo mer du trenger, jo mer vil du få.

I slutten av kapitlet skriver Paulus om sin uro for sitt neste besøk til Korint. 

For jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere finner meg slik dere ikke vil. Jeg er redd jeg skal finne strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og rot. (20)

Ikke helt ukjent egentlig...

Jeg har sagt det før, men jeg trenger faktisk påminnelsen. Hva er menighet? Heldigvis mer enn dette. For vi har Kristus som vårt hode! En som virkelig VIL MENIGHET. En som elsker oss og som lengter etter at det skal fungere. En som veileder oss.
Men menigheten er også mange mennesker. Jeg tror jeg må slutte å se på det som ikke fungerer, slutte å se på de som handler feil og ikke får det til. For også jeg er jo en av dem!!

Jeg har jo en drøm om hva menighet burde være. Som Paulus bl.a. beskriver i 1.Kor.13 om kjærligheten. Det er malen, det er målet. Men om vi ikke er der, så er vi fortsatt menigheten.

Herre hjelp oss du!! Vi vil så gjerne. Vi lengter så etter at DU enda mer skal gjennomsyre både oss og menigheten.

(Refleksjoner fra 2020 her)