Samuels siste kapittel har nok en forunderlig historie. Det står at Herren egget David, så han satte igang å mønstre/telle folket. Tjenerne hans reagerer også, så jeg forstår at dette ikke betydde godt.
Davids reaksjon da det hele var gjort, bekrefter dette. Han angrer sin synd.
Og så kommer det forunderlige. Ikke bare straffes de, men Gud lar David velge hvilken straff han foretrekker (og snakk om å velge mellom onder..?!)
11 Da David stod opp om morgenen, var Herrens ord kommet til profeten Gad, Davids seer, og det lød så:12 «Gå og si til David: Så sier Herren: Tre ting legger jeg fram for deg. Velg en av dem, så skal jeg gjøre det du vil.» 13 Da gikk Gad til David, forkynte dette for ham og sa: «Vil du at det skal være hungersnød i landet ditt i sju år, eller vil du være på flukt for fiendene dine i tre måneder mens de forfølger deg, eller vil du at det skal komme pest over landet ditt i tre dager? Tenk nøye etter og bestem deg for hva jeg skal svare ham som har sendt meg.» 14 David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.»
Gud sender en engel til å utføre jobben... som slår landet med pest. Men ikke uten at Han selv passer på.
15 Så lot Herren en pest komme over Israel fra morgenen og til den tiden han hadde fastsatt. Det døde sytti tusen mann av folket, fra Dan til Be’er-Sjeba. 16 Men da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for å ødelegge byen, endret Herren sin plan og stanset ulykken. Han sa til engelen som herjet blant folket: «Det er nok! Ta nå hånden tilbake!» Herrens engel stod da på treskevollen til jebusitten Aravna. 17 Da David fikk se engelen som slo ned folket, sa han til Herren: «Det er jeg som har syndet; jeg har båret meg ille at
Gud er mer enn en nikkedukke som bare ser på at alt seiler av sted... Det er ikke lett å forstå alt som skjer. Å forstå Gud er heller ikke lett. Men Hans mål og ønske er jo at Israel (og vi) skal få være Hans barn og velge det gode.
(Refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar