søndag 17. januar 2016

2.Mos.29;1-28

I dagens kapittel er det prestene som skal innvies. Draktene beskrives (bl. høye hatter) og hvordan slaktofrende skal behandles. Alt dette er historie for meg som er vanskelig å sette seg inn i eller se for meg. Å forstå det kan jeg ikke. Det kunne kanskje ikke de den gangen heller. De gjorde som det ble pålagt dem, og godtok det.

Jeg har tenkt spørsmålene før, og de dukker opp igjen. Hvem er du Gud...? Det er så langt unna den Gud jeg selv har vokst opp med. Ja, jeg syntes det er annerledes enn den Gud Jesus beskrev også.. Men det ER den samme Gud.

Det blir fortalt at korset gjør forskjellen. Gud er hellig, og etter korset ser Gud oss som fullkomne. Det var de ikke før. De hadde samme Gud, men ikke samme nåde...? Den kom først senere.
Tenk, også uten den var Gud trofast mot dem. Han hadde et mål for dem; FRELSE



Når jeg tenker meg om, er det jo ikke til å forstå at Jesus måtte dø heller, og at dette skulle utgjøre den store forskjellen. Heldigvis minner DHÅ meg på at det ikke er med forstanden vi skal tro heller, men med hjertet. Om jeg skal prøve å fange det med forstanden, da blir det bare "dårskap" - men om jeg velger med hjertet å TRO det, da blir det til KRAFT.


For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.   (1.Kor.18)




Del 2 av dette kapitlet finner du her; 2.Sam 29;29-46

(refleksjoner fra 2019 her)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar