For et under de hadde vært vitne til? Flyktet fra fienden ved å bli ledet på tørr grunn gjennom havet, for så å se hvordan fienden bare ble skylt tilbake av samme hav. Med store øyne og et hjerte fullt av beundring og takknemlighet, synger de ut i glede
Jeg vil lovsynge Herren,
for han er høy og herlig;
hest og kriger styrtet han i sjøen.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.
Han er min Gud, ham vil jeg love,
min fars Gud, ham vil jeg lovsynge.
Herren er en stridsmann,
Herren er hans navn. (v.1-3)
Men så gikk de altså fra asken til ilden.... for riktignok hadde de nå blitt reddet fra fienden på den andre siden, men hva kom de til på denne siden? Ørken....
I tre dager gikk de uten å finne vann, og når de endelig fant vannet så gikk det ikke an å drikke det. "Da murret folket" står det.
Jeg smiler samtidig som jeg vet at jeg kjenner meg igjen. Livet går virkelig opp og ned - til og med på samme dag. Og her finner vi altså glad sang og sur murring i samme kapittel (ler)
Men heldigvis - Gud er Gud uansett. Han trår til igjen og igjen. Vår Gud er evig!
Israel møtte også Gud igjen, og vannet ble friskt. Men som vi vet, så stoppet ikke vandringen der. Ikke problemene heller.... men GUDS NÅDE stoppet heller ikke!
(refleksjoner fra 2019 her)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar