Jeg leste dette kjente kapitlet i dag og trodde jeg skulle lese noe jeg kjente godt. Ren repetisjon liksom..... men det ble sterkt!
Første store er bekreftelsen av profetordet. Og det er ikke bare noe diffust som kunne skjedd når og hvor som helst. Det er helt konkret.
Det neste som treffer meg er at han led mer enn døden. Han ble ydmyket - han er kongenes konge, men ble ikke trodd. Bare spottet for det. Og når han hang på korset ble han mobbet - både for sine gode gjerninger (ja du hørte riktig!) og for sitt forhold til Gud.
"andre kan han frelse, men ikke seg selv. Om haner Guds sønn kan vel Gud komme å hente ham?"
Kongenes konge ble ydmyket, spottet, mistrodd og mobbet - og det hele på Guds oppdrag for mon skyld...
Og midt i denne lidelsen opplever han enorm smerte når han føler at selv Gud har forlatt ham... (v.45-46)
HAN REISER SEG IGJEN SOM DEN KONGE HAN ER og jeg får være hans barn :-)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar