Det er mye man kan skrive om dette kapitlet. Om gode venner, stor tro, modige mennesker som våget å gjøre mer enn forventet... Og ord til å reflektere og tenke over.
Jeg velger v.17, kanskje fordi det traff meg i dag her jeg sitter med nok en NY START på et "nytt og bedre liv" Jeg har hatt mange sånne. NÅ skal alt bli så mye bedre. Ta vare på både ånd, sjel og kropp... Det er faktisk lettere sagt enn gjort. Vi har så mange fristelser tilgjengelig rundt oss. Guri, så godt vi har det.
Gud unner oss å ha det godt - men det er jo ikke meningen at vi skal fråtse i alt dette alene.... hm... selvbeherskelse, gavmildhet m.m.
Men, tilbake til v.17 - det er godt å se at Jesus er der for de som strever. Ikke bare for fattige og hjelpeløse - men også for tollere og syndere... jepp, de som strever. Jeg er en av dem. Jeg har det godt, men jeg strever også.
Egentlig er Jesus der for ALLE - men ikke alle vil ta i mot. De mener bestemt at de klarer seg selv...
Noen ser på det som svakhetstegn å ikke klare seg selv. Og da snakker jeg ikke bare om tro faktisk. Det er none som strever med å be om hjelp - også fra andre mennesker.
Å be om hjelp STYRKER. Både fra Gud og mennesker.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar