Salme 41

Det siste kapitlet jeg leste, handlet om den sterke David. Krigeren som vant sine seire. Krigeren som stolt forteller om 37 av sine beste krigere (2.Sam.23)

Derfor var det litt rørende å lese åpningen på denne salmen. "Salig er den som har omsorg for den svake" Nå tror jeg faktisk at David var en slik mann også, men når jeg leser videre i salmen forstår jeg fort hvorfor han åpnet som han gjorde. Sterke David fikk kjenne og føle på kroppen at han var svak. For visst opplever vi både gode og dårlige dager.

Nå tror jeg ikke han åpnet slik, bare for egen del. Jeg tror at hans opplevelse gjorde det lettere å sette seg inn i andre svakes behov.

Og David opplevde virkelig motgang også, selv om han var en framgangsrik kriger;

  8 Alle som hater meg, hvisker sammen,
          de legger onde planer mot meg:
      
     9 «Noe ondt har rammet ham,
          nå ligger han der og står ikke opp mer.»
      
    10 Selv min venn som jeg stolte på,
          han som spiste ved mitt bord,
          løfter hælen mot meg.

Selv om David er nede for telling og lider, så møter vi også her dette velkjente; lovsangen til Gud, den er han trofast i. Ja, ikke bare det. Han er frimodig nok til å tro og uttale at Gud selv har glede i David ;)  
      
    11 Men du, Herre, vær meg nådig og reis meg opp,

    12 Når fienden ikke får triumfere over meg,
          vet jeg at du har din glede i meg.
      
    13 Fordi jeg er hel, holder du meg fast,
          du lar meg alltid stå for ditt ansikt.
      
    14 Velsignet er Herren, Israels Gud,
          fra evighet til evighet!
          Amen! Ja, amen!


(Refleksjoner fra 2020 her)