Jer. 18

Dagens kapittel her åpnet med pottemakerens hånd. Et nydelig bilde som minnet meg på en bloggpost jeg skrev for lenge siden. Jeg var ganske full av følelser akkurat da, og bildet gjorde godt å tenke på. Det gjør det fremdeles.


Det gledet meg også at nettopp Jeremia skrev disse ordene. Profeten som ellers skriver mye om lidelse og dom. Det gjør han også videre her. Nesten litt rart å lese. Han som åpner så trøstefullt, avslutter med å be en bønn jeg selv ikke ville turt å be. Han ber rett og slett om at Gud skal både glemme dem og straffe dem for de de har gjort.

Jeg skal ikke si at de ikke fortjener det. Det gjorde de helt sikkert. Men å be til Gud om det...?
Og det er ingen forsiktig bønn heller;

 overgi barna deres til sulten,
          gi dem til sverdet!
          La kvinnene bli barnløse og enker,
          la mennene rammes av døden,
          deres unggutter falle for sverd i krigen.
       
    22 La det høres skrik i husene deres
          når du brått lar røvere overfalle dem.
          For de gravde en grav for å fange meg
          og satte skjulte snarer for føttene mine.
       
    23 Men du, Herre, kjenner
          alle planene deres om å drepe meg.
          Ta ikke bort deres skyld
          og utslett ikke deres synd for ditt ansikt,
          men la dem falle og ligge der!
          Grip inn mot dem i din vredes tid!

 Det profeten forteller om Gud rett etter pottemakeren også, er en Gud som gjengjelder godt med godt og ondt med ondt.  Jesus kom jo med et annet budskap.

Vet du hva jeg ble minnet om da jeg skrev akkurat dette? Jo at Jesus selv sier "Dere har hørt det er sagt, øye for øye og tann for tann - men jeg sier dere..." også kom han med dette nye, om å elske våre fiender og vende det andre kinnet til. Jesus er KJÆRLIGHET, og det ønsker han at vi både skal ta imot og ikke minst; GI VIDERE

En annen ting jeg kom på - var det ikke så at Jesus kom med en bedre pakt...?


(Refleksjoner fra 2019 her)