søndag 17. januar 2016

Jer 7

Jeremia, lidelsesprofeten - jeg kan forstå hvorfor han ble kalt det. Det er et tungt budskap han bærer fram... også i dagens kapittel

Et bittert budskap også, om en Gud som både sørger og er sint. Til og med en som har gitt opp.... virker det som. Men vi vet jo at han ikke gjorde det. Til tross for sine skuffelser og for sin sorg, så åpner han en ny vei til frelse for menneskene - gjennom Jesus.


Et par ting jeg vil ta opp fra dette kapitlet, er det profeten sier om forholdet mellom mennesker og templet. De så på templet som hellig - som om det å gå dit var en renselse. Men Gud viser at det handler om hjertet - ikke stedet.

Stol ikke på de falske ordene: « Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!»  Men om dere virkelig gjør veiene og gjerningene deres gode, om dere gjør rett mot hverandre,  ikke undertrykker innflyttere, farløse og enker, ikke utøser uskyldig blod på dette stedet og ikke følger andre guder til skade for dere selv, da vil jeg la dere bo på dette stedet  (v.4-7)


En annen ting jeg er litt glad for å lese er at den tradisjonen som dukket opp om å ofre mennesker er helt bak mål

De har bygd Tofet-haugene i Ben-Hinnom-dalen, hvor de brenner sønnene og døtrene sine i ilden. Det har jeg ikke pålagt dem, det har aldri vært i mine tanker.  (v.31)
Riktignok ble Jesus ofret - men han var Gud, og sterkere enn døden. Vanskelig å forstå, men godt å tro på.


(refleksjoner fra 2019 her)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar