2.Kor.2

I dagens kapittel forteller Paulus om en som har fått sin fortjente straff, og oppmuntrer menigheten til å vise ham nåde og omsorg igjen.

Jeg tenker på dagens menighet. Nå kjenner jeg jo bare en bitteliten del av Guds store menighet - men jeg tror vi har "grøfter på begge sider" som ordtaket sier. Vi har de som krever tilgivelse på øyeblikket, og de som utestenger for alltid. Enten etter deres menighets lov, eller rent menneskelig.

Det jeg selv har lært, er at vi skal tilgi - men å tilgi er ikke det samme som å si at det som er gjort er ok eller glemt (noen mener vi skal glemme også, men det tror jeg ikke. Jeg tror det handler om å legge det bak seg og ikke ta det opp igjen) Den som har gjort noe galt må på tross av tilgivelsen bære de konsekvenser handlingen har gitt....

Vanskelig å skrive kort, enkelt og generelt om et slikt vanskelig tema.

Det jeg syntes var godt i dette kapitlet, var Paulus oppmuntring til både menighet og den skyldige;
  6 Men denne mannen har nå fått nok straff med det som flertallet påla ham.  7 Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen.  8 Derfor ber jeg dere om å møte ham med kjærlighet.

Kjærlighet - det er hva som må ligge til grunn i det vi gjør. Også når vi sier i fra om det som ikke er rett, eller når vi tar vanskelige valg..

Paulus forteller også om en uro han hadde, men takket Gud for seierstoget vi går i sammen med Jesus (v.14) og at vi som tror, er Kristi vellukt :-D (v.15) og er oppriktige (v.17)