Det er alvor i dagens avsnitt/kapittel. Det handler om dommens dag...
Min første spontane tanke var fortvilelse over at det skulle være en dom, og at det skulle skilles mellom frelste og ufrelste. Hvem er rettferdig om det ikke var for nåden? Og om det var nåde, hvorfor er den ikke for alle?
Men så oppdaget jeg hva det handlet om, og egentlig er det ikke så vanskelig - kanskje...? Det handler om hvem vi er for hverandre. Hva jeg gjør for de minste. Det handler om å ofre sin egen egoisme - det var derfor jeg skrev "kanskje" - for det har vi vel en skikkelig kamp mot de fleste av oss?
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar