Jer 3

I dagens profetord møter vi først en streng Gud som sier rett ut hvilken ondskap han ser og hvor sint det gjør ham.

Men når jeg leser videre i kapitlet ser jeg at Guds harme er blandet med sorg. Det er ikke dette han vil.... han vil så gjerne samle sine, selv om de så ofte går sine egne onde og uforståelige veier.


19 Jeg sa: Hvor høyt jeg ville sette deg blant sønner!
        Jeg ville gi deg et fagert land,
        den herligste arv blant folkene.
        Så tenkte jeg dere ville kalle meg far
        og aldri vende dere bort fra meg.
    20 Men som en kvinne er troløs mot sin venn,
        var du troløs mot meg, du Israels ætt,
        lyder ordet fra Herren.

---------------

Jeg må bare skrive en ny kommentar, for jeg ble litt overrasket over mine refleksjoner. Leste jeg kapitlet for fort...? Ja, i starten på kapitlet ser jeg den strenge Gud - men hele kapitlet ellers oser jo av Gud lengsel, kjærlighet og omsorg. 
Er det ikke spennende, at det kan oppleves annerledes, når det blir lest på nytt? Det er en av grunnene til at jeg kaller Ordet LEVENDE. Hva vil jeg oppdage i dette kapitlet i neste runde tro?

Her er mine refleksjoner fra 2019