Matt.25;1-30

Dagens kapittel har to lignelser som helt ærlig er litt skremmende. Mest skremte den meg som barn, både fordi den virket truende og fordi den var vanskelig å forstå.

Min mor fikk en aha-opplevelse for en stund siden, som hjalp meg litt videre, i alle fall med den første lignelsen. Velger å dele den her.

Ellers er det vel naturlig at man ved å bruke sine talenter, utvikler dem videre - mens om man "graver den ned", forsvinner den rett og slett...
Slutten på lignelsen virker mer truende enn sorgen over å miste talentet....


MEN når det er sagt, tenk hva de har i vente de som virkelig utvikler sine talenter og gaver - for ikke å snakke om livet vi har i Ordet, dersom vi tar det til oss! Det er HER fokuset bør ligge, ikke sant?


(del 2)

Det er alvor i dagens avsnitt/kapittel. Det handler om dommens dag...

Min første spontane tanke var fortvilelse over at det skulle være en dom, og at det skulle skilles mellom frelste og ufrelste. Hvem er rettferdig om det ikke var for nåden? Og om det var nåde, hvorfor er den ikke for alle?

Men så oppdaget jeg hva det handlet om, og egentlig er det ikke så vanskelig - kanskje...? Det handler om hvem vi er for hverandre. Hva jeg gjør for de minste. Det handler om å ofre sin egen egoisme - det var derfor jeg skrev "kanskje" - for det har vi vel en skikkelig kamp mot de fleste av oss?

(refleksjoner fra 2019 her)