Kjente jeg ble rørt over dagens kapittel i Jobs bok.
Å, om jeg hadde det som før,
den gang Gud vernet om meg,
3 da hans lampe lyste over mitt hode,
og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,
At Job ikke kunne forstå det som hendte, det er ikke vanskelig å forstå... ikke minst når du ser hvilket liv han faktisk hadde før. Sååå mørkt ble det for Job, at han ikke lenger kunne se at Gud fortsatt var der hos ham med sin beskyttende hånd. Ville du sett det? Jeg vet jeg ville grått og virkelig spurt - men jeg kjenner jo historien og vet.
Heldigvis får Job SE det også til slutt - noe som helt sikkert ga ham en verdifull erfaring senere i livet. For ikke å snakke om takknemlighet? Ikke over smerten han gikk igjennom, men for det nye livet som jo ikke er en selvfølge. Han visste nå hva det motsatte var, og helt sikkert hvordan han skulle møte andre i samme situasjon.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar