Jes.59

Dette er nok et kapittel jeg bør lese et par ganger til, ikke bare en rask morgenstund som nå :)

Men her er i alle fall noen få spontane tanker. Kapitlet beskriver først ondskapen i poetisk form... høres kanskje rart ut - men det er i alle fall en måte å beskrive det på. Ondskapen som rett og slett kveler det lille gode som kanskje måtte komme.

Når jeg så leser om Gud som vil gjengjelde og straffe.... så tenker jeg at Gud er mer enn hva jeg ser og forstår... midt i min kultur der Gud bare er snill og god og aldri er sint osv... Gud er først og fremst rettferdig. Men selv Guds rettferdighet er vanskelig å forstå, når vi vet at all synd rammet den ene. Ja, Gud selv tok vår straff.

Slutten på kapitlet er så godt - selv om jeg ser dette med hevn og frykt... Jeg ser nemlig med enda større øyne på Guds løfte helt til slutt, og det kom på tross av all ondskapen!

  16 Han så at ikke én trådte fram,
        og undret seg over
        at ingen førte hans sak.
        Da var det hans egen arm som hjalp ham,
        hans egen rettferd som støttet ham.
    17 Han tok rettferd på seg som brynje
        og satte frelsens hjelm på sitt hode.
        Så kledde han seg i hevnens drakt
        og hyllet seg i
        brennende iver som en kappe.
    18 Han gjengjelder folk etter det de har gjort,
        med harme mot uvenner, hevn over fiender,
        selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld.
    19 De skal frykte
        Herrens navn i vest
        og hans herlighet i øst.
        For den kommer lik en veldig flom
        som drives fram av Herrens storm.
    20 Han kommer til Sion som forløser,
        til alle dem av Jakobs ætt
        som vender om fra synd,
        lyder ordet fra Herren.

    21 Dette er den pakt som jeg vil slutte med dem, sier Herren: Min Ånd er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal aldri, fra nå og til evig tid, vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren.


(refleksjoner fra 2019 her)