Interessant å lese dagens kapittel! Her har Moses opplevd et sterkt kall, og virkelig VET at det er fra Gud. Frimodig har han blitt (selv om det tok litt tid...) Men så skjer dette forunderlige. Det som Gud hadde sagt skjer ikke, tvert i mot... (slik så det i alle fall ut for Moses) Kapitlet avslutter slik;
Da vendte Moses seg igjen til Herren og sa: «Herre, hvorfor har du fart så ille med dette folket? Hvorfor har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk fram for farao for å tale i ditt navn, har han gjort ondt mot folket, og du har ikke berget ditt folk.»
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar